En tegnspråklig oppvekst



Jeg ble født døv. Et halvt år senere hadde besteforeldre en mistanke om at jeg ikke reagerte på lyd, og en undersøkelse hos legen bekreftet at jeg var døv. Da trengte de råd! De ble så henvist til audiopedagogisk avdelingen. Avdelingen drev også en barnehage for hørselshemmede.

Denne avdelingen rådet familien min å lære seg tegnspråk for å kommunisere med meg. Allerede fra jeg var ett år kunne min mor, søsknene hennes og besteforeldre kommunisere med meg på tegnspråk. Familien var mitt første samfunn. Jeg fikk kommunikasjon og oppdragelse her.

I barnehagealderen vekslet jeg mellom barnehagen hjemme og barnehagen for hørselshemmede på sykehuset. En uke her, og uken etter der.

Oppholdet på plassene var som å være i to forskjellige verdener. I barnehagen hjemme kommuniserte jeg med andre barn gjennom lek. Jeg husket ikke hva vi pratet om. Kanskje var det ingen som pratet om hva de hadde gjort i helgen, eller om de hørte en sjømannshistorie fra deres bestefar. Kanskje pratet disse barna om noe som jeg ikke fikk med meg. Men vi kunne leke sammen. Det var vel det viktigste?? I barnehagen for hørselshemmede var som å være i en annen verden. Der snakket barna på tegnspråk. Akkurat som meg. De hadde også samme høreapparat som jeg hadde på meg. Vi liknet på hverandre. Identitetsfølelsen ble sterk!

Her overhørte jeg en samtale mellom to døve barn.
-Pappa min kjørte veldig fort i går. Jeg så ingen politi.
Hva sa han, tenkte jeg og gikk bort til gutten. Nå ble jeg nysgjerrig og pratet med han.
-Min bestefar har en hvit bil. Hvilken farge har bilen din? Rød? Svart? Er den liten eller stor?
-Bilen er blå. Min pappa skal kjøpe ny bil snart.

Og slike samtaler opplevde jeg ikke i barnehagen hjemme. En fargerik tilværelse i barnehagen for hørselshemmede kontra en grå tilværelse i barnehagen hjemme.

Gjennom barnehagetiden kjente jeg at det kriblet det i magen, følelsene bruset i pur glede hver gang vi reiste til barnehagen for hørselshemmede. Jeg kunne prate med vennene i tillegg til lek. Hva gjorde vi i helgene? Fortelle dem om de gale påfunnene min unge onkel gjorde. Eller om min unge tante som likte å bygge lego med meg.

Jeg husker derimot lite fra barnehagen hjemme. Hvorfor? Kan det være fordi jeg fikk lite utbytte av oppholdet i denne barnehagen?

Hjemme hadde jeg det fint. Bestefar tok med meg ut på biltur, fisketur og noen turer med buss (han var sjåfør). Bestemor tok seg av meg på sin måte. Det gikk fint med kommunikasjon på tegnspråk. Det samme gjelder søsknene til min mor.

Men den som kommuniserte mest og best med meg, var min mor. Hun lærte seg tegnspråk, og satte seg kraftig inn i dette. Rådet den gangen var klar; lær tegnspråk! Familien tok konsekvensen av det og derfor har jeg gode minner fra oppveksten her. Familien var mitt første samfunn, og det var veldig viktig med kommunikasjon og oppdragelse i de første årene i oppveksten.

En dag bestemte min mor seg for å ta ? den gangen ? tolkelinjen ved Ål Folkehøyskole. Jeg var fem år, og ikke var det lenge til skolestart. Vi flyttet til Ål. Miljøet der ga meg en ny dimensjon. Her møtte jeg voksne døve, og andre hørende som også brukte tegnspråk. Det ble en åpenbaring for meg. Nå kunne jeg prate med andre voksne døve. Spennende! De pratet med meg og jeg fikk også servert flere spennende historier om blant annet døve, og viktigst av alt: Jeg kunne avlese samtaler mellom andre. Det var fantastisk. Snappet litt opp her og der. Her følte jeg meg inkludert. I løpet av skoleåret spradet jeg rundt omkring, og pratet med mange. Jeg følte meg trygg fordi her snakket vi tegnspråk! Nå ble dette mitt andre samfunn.

I den samme tiden dro min mor med seg en god ballast av erfaring og kunnskaper om døve, hørselshemmede og tegnspråk. Hun ble venner med flere døve. Dette var kanskje avgjørende for mitt liv.

Før skolestart hadde min mor et dilemma. Skulle jeg begynne på en døveskole eller gå på hjemmeskolen? Hun hadde to audiopedagoger som ga ulikt råd. På døveskolen, sa den ene. Nei, hjemmeskolen sa den andre. Valget falt på hjemmeskolen, og nå måtte klassen organiseres og tilrettelegges for meg. Klassen bestod av 11 elever (5 jenter og 6 gutter) mot normalt rundt 20 elever i parallell klassene. Hvem skulle være elev i klassen min? Det ble foretatt bevisste valg; disse elevene ble plukket fra nærmiljøet og i barnehagen. Dette var basert på relasjoner som jeg hadde til disse fra barnehagealderen.

Hjemstedet mitt manglet tolker, bortsett fra min mor. Hun måtte være min tolk.
Det var utfordrende, må jeg si. Tolk på skoletiden, og mamma på fritiden. (Det var vanskelig for meg å se når mamma var tolk, og når hun var mor. Egentlig var hun begge deler hele tiden).

Klassen fikk tegnspråkopplæring. Alle lærte seg alfabet, og viktige kommunikasjonstegn. I løpet av den tiden var det bare tre elever som praktiserte tegnspråk med meg i hverdagen. To gutter og en jente. De var mine barndomsvenner. Den ene holdt seg til bare å alfabetisere setninger. Det var litt slitsomt for meg, men det gikk an å kommunisere. Den andre brukte tegnspråk. Og den tredje var et talent i tegnspråk. Når mor ble borte fra jobben, var det hun som overtok og tolket alle beskjeder og enkelte ytringer. Hun satt ved siden av meg, og tok ansvar når det var noe jeg skulle få med meg. Og hun var 8-9 år da.
FM-utstyret ble installert i klasserommet, og det var bortkastet tid for min del. Hva var vitsen når jeg ikke kunne tolke lydene? (Jeg kan heller ikke få CI, hvis noen spør...).

På fritiden omgikk jeg de tre. Ofte ble jeg med denne jenta hjem til henne for å gjøre lekser og gjøre ting sammen. Det gikk helt fint, hun tolket beskjeder og ytringer fra hennes familie. Den ene av de to guttene var nabo til mine besteforeldre og vi besøkte ofte hverandre med overnattinger og sånne ting. Den andre gutten tok ofte med meg på bondegården til hans besteforeldre om helgene. Det var om lag en time å kjøre dit. Der red vi på hester, hjalp til inne i fjøset og gjorde mye forskjellig. Hoppet nedi høyet i siloen, blant annet. Besteforeldrene hans kunne ikke tegnspråk, men det gikk greit så lenge han tolket for meg.

I løpet av det første skoleåret fikk jeg korttidsopphold på døveskolen i Trondheim, som holdt til i byen. Jeg husket godt den første gangen jeg møtte de andre elevene som bodde på internatet i det samme skolebygget. Det myldret med liv.
- Vet du hva? Torill (oppdiktet navn) kjeftet på meg! Jeg er virkelig uskyldig. Hun trodde jeg tok tyggisen fra Ronny (oppdiktet navn)! Torill er virkelig ? (oppgitt ansiktuttrykk). Hun må følge med!
- Ja! Sant!! Rart! Hun tror at du gjør dette fordi du har gjort gale ting før. Selvfølgelig følger hun med på deg! Men du er uskyldig ja. Hun er håpløs.
Dette var en samtale som jeg kunne avlese passivt! Dette var behagelig!
- I går kveld ventet vi til de voksne slo av lyset og gikk. Vi slo på lyset igjen og fortalte spøkelseshistorier. Gøy! Plutselig ble vi oppdaget, hun stod og så alt! Hun kommanderte oss rett i seng! Streng dame!

Jeg ble overveldet av dette mylderet av barn og unge som snakket på tegnspråk! Alt som jeg kunne avlese og oppfatte eksploderte i en veldig strøm mot ansiktet mitt.

Blikket mitt sveipet utover hallen.Observerte hva disse elevene pratet om. De på sofaen. Hva skjer i hjørnet? Noen irriterte elever som blåste ut på vilt tegnspråk med kraftige følelsesmessige ansiktuttrykk? De snakket visst om en håpløs vaktmester. Dette ble en kjempeopplevelse! Ganske raskt ble jeg kjent med flere av elevene som bodde i det samme internatet. For første gang fikk jeg høre en ekkel spøkelseshistorie på en av de første kveldene på internatet! Det ble påstått at denne historien var sant, og jeg ble selvsagt skremt og kanskje redd. Ok. Jeg ble redd.

Nå husket jeg ikke at jeg fikk servert noen spøkelseshistorier fra noen i klassen min hjemme. Hvorfor ikke? Var det ikke vanskelig å fortelle slike ting til meg?

Elevene snakket med meg om mange ting, alt fra hva de har sett og hørt, om hva som skjedde ute i samfunnet, eller på skolen. Jeg fikk også servert noen historier om lærere og om strenge internatassistenter. Når jeg hadde penger, ville de fortelle at det var en godterikiosk rundt hjørnet utenfor skolegården. Det var ikke lov å gå dit, men vi gjorde det for alt det var verdt. Ei heller glemte jeg de gangene vi lekte i stummende mørke i korridorene. Vi skulle skremmes!

Men ? lengtet jeg hjem? Nei. Jeg savnet ikke hjemme i det hele tatt. Jeg visste at jeg skulle være her i to-tre uker og dra hjem etterpå. Jeg ville være her!

Tilbake til hjemmeskolen etterpå merket jeg en forskjell: Ingen av dem fortalte slike ?gale? historier. Iallfall ikke til meg. En kjempe kontrast! Jeg likte godt å høre historier, høre hva de andre døve barna snakket om. En situasjon fra skoledagen. En historie som de har hørt om. Samme hva. Bare noe som jeg kan ?lytte til?.
Slik var det ikke i hjemmeskolen.

På hjemstedet visste ganske mange at jeg var døv og brukte tegnspråk. Men ingen visste hva jeg likte best. Bortsett fra min mor, og familien min.

I rollen som tolk hadde min mor en unik mulighet til å følge med meg i skolesituasjoner, i friminuttene ute og på fritiden. Med skoleåret på Ål i bakhodet, observerte hun meg i ulike arenaer; klasserommet, ute på skolegårde og nærmiljøet hjemme. Så om det ikke var nok, tok hun meg med til ulike møteplasser for døve. Døvestevnet, på feriehjemmet for døve, og andre typer sosiale sammenhenger. Hennes fordel den gangen var at hun hadde noen døve venner, og derfor var det lett å henge seg på. I disse situasjonene observerte hun hvordan jeg kommuniserte og responderte med andre.

Slike erfaringer som mor dro med seg gjennom disse årene var gull verdt.

Omtrent samtidig så hun en utvikling i hjemmeskolen og på fritiden som ikke var bra. Dette var en utvikling som jeg ikke kunne vurdere selv bevisst, fordi jeg var liten til å forstå egen situasjon. Hun observerte og observerte i tre hele år. Både på skolen, i friminuttene, og på fritiden . Hun så hele tiden etter meg. På bakgrunn av denne utviklingen og de erfaringene min mor hadde fra døvemiljøet, bestemte hun seg for å dreie kursen mot døveskolen etter 3.klasse.

Vi flyttet til Bergen og jeg begynte på Hunstad skole. Min mor fikk garantert jobb i Bergen som tolk. Min far var sjømann og det spilte liten rolle hvor han bodde.

Her begynte jeg i en klasse med tre elever. Det gikk ganske kort tid før jeg ble kjent med flere små og store på skolen. Alle de gale historiene var der også. Men spøkelseshistorien derimot, var ikke så skremmende som den fra døveskolen i Trondheim. Greit nok. Noen år senere ble klassen 13 elever. Mange flere elever kom til skolen i senere skolealder av ulike grunner. En ytring jeg husket godt : ?De mener at døve ikke kan lære engelsk?.

Jeg var veldig heldig å være ?rett-over-gaten?-nabo til det ene internatet og det ble selvsagt svært mye besøk der! Det var en fin tid!

I dag spør jeg mine klassevennene om hva de husker best gjennom skoletiden? Hunstad skole! ? svarte de fleste.

Hva med min mor? Og familien på hjemstedet?

Min mor sa hun kunne endelig slappe av, ta seg en kopp kaffe og strikke. Stresset etter å observere og være på tå hev var endelig over. Nå var jeg i mitt rette miljø!

Familien da? I dag ser de at valget var riktig. Hva kunne gjøres annerledes da?

Etter sju år i Bergen flyttet familien hjem igjen med begge småbrødrene mine. Ble livet på hjemstedet noen gang det samme? Neppe. Etter så mange år borte, vokste vennene derfor fra hverandre. Foreldrene måtte bygge nytt nettverk og få seg nye venner.

Mine foreldre valgte døveskolen for meg med glede.

-Martin Skinnes-

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits