Vi vet best hvor skoen trykker, som har den på...

Leser nå mange innlegg om forskjellige opplevelser som integrert - kontra elev på døveskolen. Fikk lyst til å komme med min historie også...

 

Jeg er en av de mange integrerte.. Som 5-åring mistet jeg hørselen helt. Ble stokk døv som følge av hjernehinnebetennelse i 1974. Mine foreldre stod mellom to valg, å flytte, eller å integrere meg. De valgte det siste,  ikke minst av hensyn til mine eldre søsken.

Heldigvis vokste jeg opp i ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Jeg fikk tett oppfølgning. Mange tiltak ble satt i gang. Ett år før skolestart ble det opprettet en liten førskolegruppe med en håndfull barn + meg. Kommunen sparte ikke på pengene når det gjaldt å tilpasse alt mulig for meg. De bidro med penger til skoleturer, til opplæring av lærere osv osv...

 

En logoped fikk ansvar for å drive med artikulasjonstrening for at jeg skulle beholde talespråket, fikk artikulasjonstrening hver dag gjennom hele året, og flere år etter... Hadde samme logoped frem til jeg sluttet på ungdomsskolen. Ved skolestart ble det laget en liten gruppe på 10 elever. Jeg ble utstyrt med FM (som forøvrig var en vits for en med hørselstap på ca 120 Db), vi hadde to-lærersystem i enkelte fag. Jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte kunststykket å balansere mellom å ta hensyn til meg, samtidig tilfredsstille de andre elevene sine behov. Jeg munnavleste skolegangen i 9 år , med litt tegn som støtte.

 

Vi fikk tegnspråkopplæring fra Ål folkehøyskole, medelever, lærere og familie ble kurset etter best evne. Faktisk var Gol skole litt unik som kunne tilby tegnspråk som valgfag i flere år. Jeg var aktiv i sport, fotball, håndball, turn, folkedans, svømming, slalom, langrenn... Jeg hadde gode venninner som tolket for meg det treneren sa, jeg hadde venninner som byttet på å tolke på skolen. Vi hadde besøk av veiledere fra Skådalen som var svært fornøyd med min utvikling. Jeg var i avisene, i blader og på TV en periode som ett eksempel på en vellykket integrering.

 

Ingen spurte hvorfor jeg ofte hadde vondt i hodet.Hvorfor jeg låste meg inn på do på skolen.   Medelever hadde ett oppgjør allerede på barneskolen - de var lei av å alltid måtte ta hensyn til "gullungen" til frøken. Oppgjøret ble dysset ned...

 

På ungdomsskolen skulket jeg, men ingen spurte hvorfor. Jo forresten - det var en gang en lærer spurte hvor jeg ble av i timen - "Det har ikke du noe med" - svarte jeg... så hørte jeg ikke mer om den saken. Jeg ble tatt i røyking inne på toalett på ungdomsskolen - konsekvens av det ;"Vibeke, vi forstår at det kan være vanskelig av og til - så skolen skal skaffe en datamaskin som du kan jobbe med."

Jeg fikk med meg en venninne og satt i bøttekottet og spiste potetgull, for det hadde min storesøster blitt tatt for og fått med lapp hjem om. Min konsekvens ble; "Vibeke, kan dere gå ut?" - min venninnes konsekvens ble; lapp med hjem.

Jeg gjorde akkurat som jeg ville, gikk ut midt i timen hvis det falt meg inn. Svarte frekt direkte til læreren, droppet lekser hvis det passet meg best - ingen turde gjøre noe, stakkars jente - ikke så lett å være den eneste døve...Og hvordan skulle de kommunisere uanstrengt med meg?? Hvis jeg ikke gadd å konsentrere meg om hva de sa, var det totalt bortkastet.

 

Andre elever moret seg med å be meg si enkelte ord jeg ikke klarte å uttale helt rett, gjerne "pike" - som ofte ble til "pikke" - men jeg ble ikke mobbet, jeg bare lo med... I musikktimene husker jeg at medelever lurte meg til å tro at de hadde begynt å synge - så jeg sang av full hals, alene - til masse latter fra de andre, og jeg lo med....

Hvor ofte hørte jeg ikke ordene "glem det" hvis jeg spurte medelever og venninner hva de snakket om, hva de lo av....

Flere ganger ble jeg heller venninner med andre som ikke hadde så mange venner selv - det fungerte jo best for meg å kunne ha en venninne helt for meg selv.

 

Jeg - ett vellykket tilfelle av integrering....

Jeg ser tilbake på min barndom. Den var fin, fordi jeg ikke viste noe annet. Men jeg har mange tapte minner. Har hatt klassetreff, og da det kom mange minner frem fra de andre - bortsett fra meg. Jeg husker veldig lite. Det jeg husker best, er det som var vanskelig. Selv i dag har jeg problemer med å lokalisere folk når min mor snakker om mennesker fra min barndom - jeg husker veldig få! Jeg har en kollega fra samme bygd som meg, han husker meg fra vår felles barndom. Jeg husker han ikke... Jeg husker bare min egen klasse som var sammen hver dag i 9 år. Jeg husker voksen-personer rundt meg. Jeg husker ett par venninner, men ikke mer. Jeg brukte kreftene mine på å overleve som eneste døv i nærmiljøet. Jeg levde ikke....

Jeg husker de sommerferieukene fra jeg var 12 år, og gammel nok til å få lov til å reise på sommerleir i regi av Norges Døve ungdomsforbund og Døvekirken. Det var gøy, men jeg kunne ikke nok tegnspråk til å få med meg alt der heller....

 

Livet mitt startet da jeg som 17 åring begynte som elev på Ål folkehøyskole. Da jeg ble kjent med elever i samme situasjon som meg. Da jeg lærte tegnspråket flytende. Jeg fikk gode venner som jeg har den dag i dag. Jeg ble hel som menneske. Jeg fikk noe grunnleggende og viktig ; et identitet!!!!  Jeg begynte på videregående i Oslo - ble møtt med krav fra skolen - den harde virkeligheten!! Hadde aldri møtt krav før... Men jeg kom meg gjennom det, og fikk meg en høyskoleutdanning til slutt.

Nå er jeg lykkelig. Jeg er en del av tegnspråkmiljøet. Jeg har gode venner som jeg deler mange felles minner med fra de siste 25 årene av mitt liv. Jeg har verdens beste mann (døv), og herlige unger (hørende) som har lært seg tegnspråket slik at vi kan kommunisere sammen og dele felles opplevelser. Jeg er rik!!

 

Kjære politikere!! La barna bruke barndommen på å leve, ikke bare overleve!!

 

Mvh Vibeke Eide Stensvoll.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits