Mitt liv

Jeg var normalthørende fram til jeg var 12 år. Da mistet jeg kontakten med meningsbærende lyd. I løpet av 14 dager vinteren 1983 var jeg helt avhening av høreaparat. Døv på det ene øret og ca 70 bd hørselstap på det andre.

Mine foreldre ble advart mot at jeg skulle lære tegnspråk. Det kunne være skadelig for min funksjon i en hørende verden. Jeg kunne sågar "miste" stemmen!

Jeg var aktiv, og hadde allerede planer for hva jeg ville bli når jeg ble stor.. Mange planer og drømmer gikk i vasken med hørselstapet. Det er ikke det av døve / tunghørte ikke kan, men enkelte yrker kan være litt mer krevende enn andre å fungere i.

Jeg gikk de 4 siste årene av grunnskolen på "hjemmeskolen". Det var tøffe år. Siste året ønsket jeg å få gå på Myhrene i Skien. Det fikk jeg ikke lov til. Karakterene mine var for gode, jeg klarte meg for bra. I løpet av disse årene ble den sosiale isolasjonen ganske total. Jeg bruke mye energi på å få med meg hva som ble sagt. Hadde teleslynge, og var avhening av den, samt munnavlesning. I friminuttene stod jeg stort sett for meg selv, og prøvde å hene meg inn til en ny time.
Alt jeg ønsket den gangen, var å møte andre i samme situasjon. Noen desperate forsøk på å rope om hjelp - ble ikke hørt. Jeg var kreativ som barn også - det hjalp ikke så mye. Forandringen kom da jeg som 16 åring ikke orket tanken på å ta gymnaset på hørende skole. Jeg fikk dra til Oslo, der Briskeby ventet. Det var en helt ny verden. Mindre klasser, økt tilrettelegging, og personer som hadde kompetanse på undervisning av hørselshemmede. Det sossiale ble også lettere - på tross av at Briskeby ikke brukte tegnspråk i undeveisningen - kunne de andre elevene det. Og vi lærte av hverandre. Jeg fikk venner, og ble etterhvert en del av et felleskap med ungdom på min egen alder. Dette hadde jeg ikke opplevd før.
Skoler for døve / hørselshemmede er viktig.
Det er ikke alt som handler om læring og resultater. Det handler også om et sosialt nettverk, å kunne kommunisere på en enklere måte. Tegn er mye lettere å avlese en bare munnavlesning. Jeg husker spsiellt en lærer som hadde fullskjegg på grunnskolen. Jeg kunne ikke fatte hva den manenn sa. Og når han i tilegg hadde rolle som rådgiver på skolen - og i stor grad skulle ivareta meg som hørselshemmet - ble det nærmest håpløst.

Jeg håper Krisitn Halvorsen tar til vettet. Døve, tunghørte, og CI barn trenger god oppfølgning på grunnskolen, for her legges grunnlaget for skolegang senere i livet. Et sosialt nettverk, med tegnspåk og senere mulighet for å kunne benytte seg av tolk er også viktig. Jeg fikk aldri den muligheten. Sliter fremdeles med å nyttegjøre meg tolk på en god måte. Det er synd, nå som hørselen har nådd et hørselstap på 92 db på det gode øret og total døvhet på det andre. Det handler også om identitet, om stolthet, samhold og tilhørighet. Vi trenger døveskolen! Den må få leve!

Anne Gunn Knudsen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits