En døv barndom

SKJEBNEN VILLE ha det til at min bror mistet hørselen etter få leveår. Pedagogene tidlig på 80-tallet var langt fra samstemte, men de fleste mente at denne gutten ville få det best hvis man valgte et opplæringsmiljø med tilrettelegging og uten tegnspråk. Vi kan si det sånn, at dette ikke gikk så bra.

Fem år senere sto foreldrene mine overfor det samme valget igjen da jeg mistet hørselen. Mine forvirrede foreldre valgte denne gangen å eksperimentere. Mens min bror gikk på skolen i nærmiljøet, ble jeg satt i taxi og kjørt til døveskolen, halvannen time unna, hver dag. Fra Askøy til Bergen. Verdenene våre utviklet seg helt forskjellig. Jeg ble tospråklig, og suste gjennom skolen med både tegnspråk og norsk, i en klasse med 3 elever. Broren min prøvde så godt han kunne å klare seg med bare norsk, med mange medelever.

JEG TRIVDES meget godt på Hunstad skole. Jeg forsto alle, og alle forsto meg. Hjemme var det litt verre. Den lange reisetiden gjorde at jeg var sliten da jeg kom hjem. I tillegg til lekser, fikk et knippe kompiser og et fotballag også min oppmerksomhet etter skoletid. Jeg ville heller begynne på skolen med dem. Broren min sa nei. «Han får ikke gå igjennom det samme som meg», sa han. Det svake læringsutbyttet, mobbingen og isolasjonen hadde satt sitt spor. Til og med fotballaget ville ikke ha ham med. Han var blitt en einstøing.

JEG SKJØNTE DET ikke da, men det sank inn etter hvert. Normalitet er bra. Avvik er ikke det. Etter hvert gikk det også opp for mine venner. Eller rettere sagt, mine forhenværende venner. Jeg gikk ikke på skole med dem og opplevde aldri mobbing i skolehverdagen. Men møtte kalde skuldre da jeg kom hjem og ville sosialisere meg.

I tillegg hadde vi fotballaget som syntes hørselshemmede gjorde seg best på benken. Men jeg trivdes på skolen. Det gjorde jeg. Der hadde jeg venner. Der hadde jeg lærere, pedagoger, assistenter og et helt apparat som forsto meg. Det var min frihavn. Jeg ønsket jeg kunne bo der.

BROREN MIN ga opp. Bare i overkant av ett år igjen av ungdomskolen orket han ikke mer. Han hadde egentlig gitt opp før, men nå var alle enige. Han ble flyttet over til døveskolen. Hendene begynte å bevege på seg og ble til tegn. Plutselig var han ikke skolens sinke. Han lærte og han forsto. Karakterene spratt oppover.

Halvannet år senere flyttet han hjemmefra for å gå på en videregående skole for hørselshemmede. Fem år etter kom jeg. Broren min var blitt et bedre menneske, så klok og reflektert, så kunnskapsrik og godt likt. Til tross for at broren min var ferdig på videregående året før, hadde lærerne vanskelig for å skille mellom oss. Jeg gikk tross alt endelig i hans fotspor, slik lillebrødre skal.

NÅ HAR DEPARTEMENTET vedtatt at døveskolene i Norge skal legges ned. Hva skjer da med alle de tunghørte og døve som ikke klarer seg like bra sosialt og faglig i vanlige skoler? Dagens foreldre til døve barn velger som oftest CI (cochleaimplantat) uten tegnspråklig støtte, og derfor synker elevtallet på døveskolen. Når skal leger, pedagoger og media fortelle sannheten om dette høreapparatet? Det fungerer ikke på alle, og man blir ikke hørende. I beste fall blir man tunghørt.
Eller så blir man utstøtt og alene.

En venn av meg oppsummerer det slik:
«Som integrert er jeg hørselshemmet. Som inkludert er jeg meg selv».

Morten Sletten

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits