Døveskolen reddet fremtiden min, som ga meg språk og god identitet som døv

Nå er det på tide at jeg forteller min historie om livet mitt, om skolegang og oppveksten min. Som barn var jeg godt beskyttet av døveskolen på Hunstad skole i Bergen. Mine foreldre oppdaget hørselstapet mitt når jeg var 10 mnd gammel. De ble selvfølgelig sjokkert, med tanke på kommunikasjon osv. Men de fant ut at det fantes tegnspråk og døvemiljøet i Bergen, så ville de lære seg tegnspråk med en gang.

Som liten trodde jeg at alle i verden kunne tegnespråk, fordi jeg ikke hadde lagt merke til hørselstapet mitt så lenge jeg gikk på døveskolen. Jeg husker hvor jeg fikk kommuniserte fritt med mine venner og mine tidligere lærer på Hunstad skole. Som sagt at jeg fikk oppleve døveskolen på godt og vondt, men akkurat som hørende barn fikk jo oppleve hjemmeskolen på godt og vondt.

Jeg hadde ikke vært integrert på hjemmeskolen, når det gjelder fritidsaktivitet, var jeg integrert i håndball laget i 4 år. Jeg ble kjent med en del fra laget, men jeg følte meg ensom til tider. Jeg skulle ønske at jeg kunne kommunisere fritt med dem, men det ble ikke det samme. Jeg var veldig sjenert og hadde dårlig selvfølelse som gjorde at jeg ikke turte å kommunisere direkte med dem, men heldigvis har de aldri mobbet meg. Noe jeg er veldig glad for, men jeg hadde gode minner derfra selv om jeg ikke følte meg veldig inkludert men det er jo pga hørselstapet mitt. Jeg bestemte meg for å slutte etter hvert, fordi motivasjonen forsvant, og andre årsaker var kommunikasjon, for meg var trivsel og kommunikasjon viktig.

Da jeg gikk i 10 klasse, ble jeg skikkelig lei fordi jeg gikk på døveskolen hele livet mitt. Fordi jeg ville prøve noe nytt, kanskje jeg kunne prøve i hørende verden? Jeg bestemte meg for å få meg CI som 15 åring, fordi jeg hadde sterkt ønske om å kunne få ?tospråklighet? som innebærer talespråket og tegnspråk. Men jeg visste at jeg ville alltid være del av døvemiljøet, uansett om jeg fikk meg CI eller ei.
Jeg hadde gledet meg utrolig mye til videregående skole på Slåtthaug, for da kunne jeg befinne meg i både døve og hørende verden. Jeg begynte første året på Helse og sosiallinje med andre to døve jenter. Vi tre var alltid sammen, fordi det føltes rett og slett naturlig for oss selv om vi gikk i hørende klasse. I friminuttet var vi som sagt med de andre døve for vi kunne kommunisere med hverandre på tegnspråk.

På andre året begynte jeg på helsefagarbeider linje, og jeg fikk høre at lærerne hadde gledet seg til å få døve i klassen. Jeg gledet meg også, fordi jeg var den eneste døv som begynte på helsefagarbeider linje, men det kom noen døve senere. Da var det 2.året fikk jeg lagt merke til hørselstapet mitt. Jeg fikk sjokk og bakoversveis, fordi jeg ikke fikk støtte fra de to lærerne om å bli helsefagarbeidere eller sykepleiere. De var skeptiske hele tiden, som gjorde at jeg mistet motivasjon og tok ikke eksamen på 2.året. Det var helt uventet for meg at jeg skulle få sånne lærer. Jeg ble utsatt for depresjonen og gikk ned i vekt og måtte gå til fastlegen min. Da fortalte moren min om situasjonen min og forklarte legen om at lærerne hadde etiske problemer med å se at døve kunne bli helsefagarbeidere eller sykepleiere. Legen fikk sjokk og sa direkte til meg: ?Du kan bli hva du vil, og det er DU som setter dine grense, ikke lærerne?. Du må ta opp problemet på høyt nivå på skolen, hvis det finnes sånne lærer så kan de IKKE undervise. Lærerne stigmatiserer, sa legen min bestemt. Jeg ble lettet etter legebesøket, så foreldrene mine tok opp problemet med skolen.

Det endte opp med at jeg skulle begynne på samme linje på nytt i fjor av mange grunner. Men jeg hadde slags magefølelse at det kom til å skje igjen. Vi fikk liten gruppe, fordi det var flere hørselshemmende som skulle begynte på samme linje som meg. Jeg hadde informert dem om det på forhånd. Ja, jeg hadde rett. Det ble kjempe kamp mellom oss og lærerne, men de fleste forståelsesfulle hørende elever stod på vår side. Det viste seg at lærerne fremdeles ikke hadde kunnskap nok om hørselshemmende. Det var kjempetøft kamp! Men det gikk bedre etter hvert, fordi de ikke fikk lov til å undervise døve/hørselshemmende mer av rektor. De kan ikke fortsette som lærer hvis de har sånn holdning overfor døve. Jeg fikk bedre konsentrasjon om fagene etter jeg slapp sånne lærer, og det gikk opp for meg etter hvert. Jeg håper ikke at de andre fremtidlige døve elever får møte sånne lærer som jeg har opplevd. Jeg fikk nye lærer og ikke minst bedre holdning og kunne konsentrere meg bedre om fagene tilslutt.

Jeg går nå allmennpåbygg og er fornøyd med valget. Jeg drømmer fremdeles om å bli sykepleier, men jeg er godt forberedt på at jeg kan møte slike ting senere på høyskolen. Jeg vet at det finnes muligheter for meg når det gjelder jobb, f.eks sykehjem osv. Som jeg vil si det til dere: Det er viktig å se muligheter i stedet for å fokusere på begrensinger.


- Sara Wivegh, 19 år

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits