Jeg hadde absolutt ikke vært meg selv, hvis døveskolen ikke eksisterte. Hvorfor?



Jeg gikk på hørende barnehage, og hørende grunnskole fram til 5 klasse, samtidig jeg var deltidselev på Pinnelien barnehage, og Hunstad skole.

I starten var alt bekymringsløst. Det var bare lek og moro på barnehagen. Konkurrerte hvem som laget den største sandborgen, og hvem som klarte å sykle fortest. Jeg husker jeg hadde det veldig fint i barnehagen, der hadde jeg mange jeg kunne være med, og hadde venner jeg kunne besøke på kveldstid og leke med. Da var alt normalt, jeg følte meg ikke meg som en funksjonshemmet. Jeg hadde også en barnehageansatt som kunne tegnspråk.

Men da jeg skulle begynne på den lokale grunnskolen, merket jeg mer og mer til ordene «bare glem det, det var ikke noe». Men det var alltid noe, jeg ville så gjerne vite det. Jeg ville være med. Jeg ville være inkludert. Jeg ville være normal.

Sånn forsatte det fram til 5 klasse, bare i verre og verre grad. Må tilføye at jeg hadde god kontakt med enkeltelever, men totalt sett var jeg en outsider.

Husker godt den dagen jeg sa til mamma at jeg ville begynne på Hunstad. Vi hadde ikke snakket om det, og ikke diskutert det. Jeg bare gikk til henne og sa, JEG VIL GÅ PÅ HUNSTAD! Jeg selv kan ikke huske helt hva min mor reagerte. Men noen uker senere, kom hun hjem etter å ha vært på besøk til Hunstad skole. Jeg sto ute, forventningsfull og ventet på at mamma og pappa skulle komme ut av bilen, og gå bort til meg. Jeg ville vite. Min mor sa til meg, og gråt av glede samtidig, at jeg skulle få begynne på Hunstad neste høst. Der og da følte jeg meg som verdens lykkeligste gutt!

Det betydde, at jeg, i en alder av 11 år, skulle flytte 1 time og 30 min vekk fra foreldrene. Savnet var stort, men jeg hadde fantastiske internatansatte, som jeg den dag i dag har god kontakt med, og mange knalle elever som jeg bodde og gikk på skole med. Der hadde jeg mine beste år, fra 11 år til jeg gikk av på videregående i en alder av 18. Nå er jeg lærling i en stor bedrift, der jeg er eneste døve i avdelingen min, og er avhengig av å kommunisere via hørsel + tale. Det fungerer meget bra, bare at i sosiale sammenhenger faller jeg helt ut av.

Når jeg tenker tilbake, så tenker jeg at integrering fungerte ikke, inkludering er det beste alternativet et døv barn kan få!

Jeg identifiserer meg som døv, selv om jeg kan høre godt hva folk sier (1 til 1-samtaler), og prater flytende norsk. Har mistet nesten all hørselen min, siden jeg ble født døv, så sliter veldig blant grupper og flere personer.

Derfor - la døveskolen leve! La de døve barna få opplæring på tegnspråk! IKKE la barna bli GRØNNSAKER - for det blir de av å bli integrert.

som integrert er jeg hørselshemmet, som inkludert er jeg meg selv!

Martin Berhovde, 19 år.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits