Tilbakeblikk

Dette er basert på faktiske hendelser, jeg har plukket ut noen barndomsminner som beskriver livet mitt som døv på Vetland skole. Jeg håper at noen får et innblikk i den døves verden og hvor viktig det er å kunne møte sine likesinnede - og at hverdagen forblir uanstrengt for det døve barnet.


Samfunnsfaglæreren reiste seg og sa, "friminutt!" vi smilte lurt til hverandre, fniste og hvisket på tegnspråk; "Vi lurte hun!" med et flakkende blikk på klokka, som var stilt 5 minutter frem i tid. Læreren smilte inteantende, mens vi skyndte oss til utgangsdøra. "Et sprett!" veivet en gutt med hendene, og var klar til å sparke ball. "Jeg med!" veivet resten av gutta. Straks ballen rørte gulvet to ganger, eksploderte det med lydløs storm av tegn, beskyldninger og pekefingre; "Du skjøt sist...!" - "Men jeg rørte den ikke. Det var Fredrik!" - "Jeg så det, minus ett liv!" brøt Andrè inn. I samme øyeblikk sto jentene i en ring og fniste. Eva hadde smårødmede kinn og pekte på Alexander som var på med balleken. "Se på'n! Søt er han... ehehe" så rakte hun fort pekefingeren foran munnen. "HYSJ!" så kastet jentene et blikk over skulderen, Alexander har akkurat fått øyekontakt med Eva, øyeblikkelig lo jentene høyt. Læreren steg ut av døra og så fortumlet på armbåndklokka si. "Små rakkerunger..." smålo hun.


En hørende lærer sto illsint foran meg. "DU ER... " jeg veivet med hendene og la en hånd på hver sin side av kroppen og lot dem gli utover.... "TJUKK." Læreren sperret opp øynene. "Du er... !" hun beveget fingeren i gal retning; "RØD!" så brølte jeg av latter. Læreren gapte, sugde inn all fornærmelse og skrumpet ansiktet... "FREKK!!!!!!!" denne gangen beveget hun fingeren til venstre på haka. Jeg flirte.
Det ringte ut, alle hev skolebøkene sine i sekkene sine og sprang ut av klasserommet. Samtlige hender viftet av lykke, og det var en som flirte og sa; "Den som kommer sist er et RÅTTENT EGG!!!" Så sparket vi i full fart i hver vår sparkesykkel på vei nedover, med utfordrende blikk på hverandre. Da vi nådde fotgjengerfeltet helt framme; "DU RÅTTENT EGG!!!" sa vi i kor og gliste lurt til sistemannen. Etterpå gikk vi sammen til t-banestasjon, delte nudler og sitronsdrops med hverandre og skravlet ivrig sammen.

- - -

Ti år senere
Jeg ruslet alene oppover den lange veien til høgskolen. Det snødde. Forbi meg gikk noen andre som jeg kjente fra klassen min, vi kastet et kort, bekreftende nikk til hverandre. Hun og vennen sin skravlet i et sett, mens jeg gikk taust ved siden. Vel framme inn i forelesningsalen, hvor jeg satte meg på den forreste raden. I det øyeblikket var det 109 hørende elever rundt meg, og enda følte jeg meg alene. Jeg festet blikket mitt på den ene tolken ved foreleseren. "Det er 4,... hæ, hva sa du?" hvisket tolken til foreleseren. "4,5," svarte han kjapt. "4,5 timer pedagogikk i uka..." fortsatte tolken..

Så var det gruppearbeid. Tolken min diltet etter meg og hadde øynene sine fast sydd i meg, gruppa mi og jeg, så usikkert på hverandre før jeg mannet meg til å si noe. "Nå bør vi fordele oppgaver,... fordele. FORDELE," forklarte jeg til tolken tydeligere for hver gang. "skjære...dele...fordele oppgaver," oversatte tolken til medelevene. Hun kremte. Jeg og medelevene prøvde å småsnakke, småle, småsmile og smånikke. Det føltes ikke hundre prosent naturlig å kommunisere med medelevene. Etter en stund begynte de å snakke mer og mer internt - noe jeg ikke deltok helt i. Men man har da prøvd. Slik går dagene på høyskolen, hvor jeg kjemper for å bli integrert i klassen og bli en del av miljøet. Jeg lengtet tilbake til mine yngre dager på Vetland skole. Da kunne jeg svinge med hendene til en hvilken som helst klassekamerat eller lærer, gjøre meg forstått og jeg kunne forstå.


Ida Nicole Sønsterud

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits