Et tegnspråklig miljø



Det jeg ønsker å få frem er hvor viktig det er for et hørselshemmet barn å få vokse opp i et tegnspråklig miljø. Hvor finner vi et tegnspråklig miljø i undervisningssektoren? Jo, der hvor det er flere hørselshemmede elever, enten på døveskolen eller tvillingskolen.

Selv er jeg født på det flotte, fantastiske 80-tallet. Hvorfor sier jeg at det er flott og fantastisk? Jo, for da var vi en stor gruppe døve/hørselshemmede. På 70, 80- og 90-tallet var døve ?majoritet? på døveskolene. Det føltes i hvert fall slik for meg da jeg var liten og begynte på barneskolen. Det var så mange store, sterke døve. Og da mener jeg ikke fysisk, men språklig sett. De brukte store ord, hadde kunnskap om så mye. Jeg trodde verdenen lå fritt foran deres føtter. De var bevisste på hva de ville ha, hva de hadde krav på. ?Deaf power? ? et uttrykk som ble veldig mye brukt den tiden. Jeg fikk lov å vokse opp med mange andre hørselshemmede barn og elever, jeg fikk lov å vokse opp med å bruke det språket som er mitt morsmål; tegnspråk. Jeg fikk lov å gå på døveskolen, og treffe mange andre som var i samme situasjon som meg; DØV og TEGNSPRÅKBRUKER. Det var mange fantastiske år, selv om miljøet vårt er liten og jeg gledet meg veldig den gangen til å gå ut av ungdomsskolen. Jeg skulle bli fri! Fri til å gjøre hva jeg ville, sa jeg den gangen.

Da jeg begynte på videregående, gikk jeg på en såkalt knutepunktskole. En hørende videregående skole, med egne døve klasser. Der foregikk undervisningen på tegnspråk, noen ganger gjennom tolk dersom læreren ikke kunne tegnspråk. Det ene året jeg var integrert i en hørende klasse, var det året jeg gikk på frisørlinjen ved Sogn. Første gangen skulle jeg gå i en hørende klasse, med tolk! Gjett om jeg gledet meg! Endelig skulle jeg slippe døve lærer, endelig skulle jeg slippe det lille miljøet vi hadde på Sandaker, hvor jeg gikk første året.

Det tok ikke lang tid før jeg lengtet tilbake til Sandaker. Lengtet tilbake til døveklassene! Det var ensomt på Sogn, det skal jeg si deg. Selv om jeg hadde med meg tolk, ble det aldri det samme som det var på ?døveskolen?.

På grunnskolen, på døveskolen, levde jeg i en beskyttet boble. Jeg trodde verden lå fritt foran mine føtter. Jeg trodde jeg skulle få gjøre hva jeg ville, med hørselshemming eller ei. Den boblen sprakk når jeg begynte min 2. år på videregående.

Det var på Sogn. Jeg begynte å legge merke til mitt handikap. På ungdomsskolen var jeg i mot ordet ?handikap?. Ikke faen om JEG er handikappet! Og jeg ser fortsatt ikke på meg som handikappet.
Men jeg har et hørselstap, og DET ble mitt hinder ute i ?den frie verdenen?. Jeg følte meg ikke like fri. Jeg følte meg ensom. Kommunikasjonen med de andre elevene ble ikke på den samme måten som jeg hadde med mine medelever på grunnskolen og 1. året på videregående, hvor jeg levde trygt og godt i min lille boble.

Gleden var derfor stort når jeg skulle tilbake til Sandaker for å ta allmenn påbygging. Der var det et tegnspråklig miljø. Lærerne underviste på mitt språk! Noen av lærerne kunne ikke tegnspråk tilstrekkelig, og det var de lærerne som mistet min respekt. ?Forstår du ikke meg, vil jeg ikke forstå deg?.

I dag, 6 år etter jeg gikk ut av videregående skole, studerer jeg på høgskolen. Fortsatt savner jeg min flotte tid jeg hadde på grunnskolen og mine to av tre år på Sandaker. Selv om jeg ikke så det den gangen, da var jeg jo ung og for kul for døveskolen. Så innser jeg det den dagen i dag. Jeg treffer på noen problemstillinger på høgskolen i forhold til min utdanningsvalg. Ledelsen tror jeg skal leke sykepleier på sykehus og at ?gestikulering? fungerer som kommunikasjon. Nei. Som hørselshemmet kjenner jeg til mine begrensinger, og hvilke arbeidsmuligheter som passer meg. Hvor vil jeg jobbe? Jo, der hvor det er plass til oss hørselshemmede. En plass hvor vi hørselshemmede blir respektert. Og en plass hvor vi får brukt vårt ultraviktige språk; tegnspråk! På høgskolen er jeg den eneste hørselshemmede på min utdanning. Og der er jeg tilbake til tiden på Sogn. Til tider er jeg ensom. Det er greit, jeg er blitt vant til det. Men jeg er glad det ikke er lenge til jeg kan gå ut i arbeidslivet. Som student, jeg lengter tilbake til Skådalen, grunnskolen jeg gikk på, og Sandaker. Der traff jeg de holdningene jeg ønsket å treffe. Der hadde jeg også et tegnspråklig miljø. Jeg understreker ordene tegnspråklig miljø! Det var og er en av de viktigste grunner til mitt utdanningsvalg, at jeg skal etterpå kunne kommunisere på mitt eget språk, både med pasienter og kollegaer på jobb.

Må vi miste det vi har for at vi skal innse hva vi har? Sånn som jeg opplevde når jeg valgte å gå på Sogn min 2. år på videregående. Da innså jeg hva jeg hadde. Må vi miste det våre forfedre har kjempet for i så mange år? Jeg tror de snur seg i graven.

La døveskolene leve, enten på døveskolen eller i en moderne form for døveskole. Så lenge det dekker vårt behov:
- undervisning på tegnspråk
- et sosialtmiljø med tegnspråk!

Gi den neste generasjonen og dens etterkommere det de har krav på. Ikke ta fra dem det jeg fikk!

Anine S. Johannessen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits