Jeg - Hørselshemmede

Første gang jeg fikk stemplet "hørselshemmed", var da jeg begynte i 1 klasse. På hørende skole. Husker allerede den gang at jeg var en av disse barna som bare gikk og surret alene i skolegården.

2 klasse. Jeg skulle på kortidsopphold for første gang. 2 uker på Vikhov. For noe gøy! Det var jo mange og snakke med jo! Flere slike som meg! Det kuleste jeg lærte var ordet DB. "Hva er din DB?" Hadde jo ikke peiling, men lærte jo fort at jo høyere man hadde, jo bedre.

3-4-5 og 6 klasse kom og gikk. Fortsatt på hørende skole, med diverse opplegg med støttetimer, edb opplæring og disse evinnelige Ba- ba- ba øvelsene(lære og uttale diverse lyder-trening). Det var perioder uten dette også, for hvem skulle vikariere, når hjelpelæreren var syk? Jeg hadde vært på Ål i Hallingdal på tegnspråkopplæring noen uker hvert år, og på Vikhov noen uker hvert år. Levde og åndet for disse ukene. Så, i 6 klasse skulle jeg for første gang på kortidsopphold på en døveskole!! Døveskole liksom! De hører jo ingenting der!

Dette korttidsoppholdet tok virkelig pusten fra meg. Jeg ble raskt akseptert av alle, alle hadde tid til og "høre" på hva JEG hadde og si, lærerne stod hele tiden vendt mot oss. Var det mulig? Bestemte meg tvert. Her skulle jeg også begynne. Følte meg "hjemme" her. Men det skulle bli et tungt tilbakeslag. Søknadsfristen var gått ut, for å søke plass til 7 klasse.

7 klasse ble det lengste året jeg noensinne har opplevd. Graviditetstiden min for 5 år siden kan ikke sammenlignes. Jeg måtte altså vente et HELT skoleår til, på å få begynne på døveskolen. Så der satt jeg da. Alene med sinnet, alene med hørselstapet mitt fra helvette (har et såpass bra talespråk, at folk "glemmer" at de må se på meg når de snakker. Ble sååå lei av og minne dem(lærere spesielt) på det.) Familien min kunne ikke identifisere seg med mitt lille problem. Motivasjonen og gnisten forsvant virkelig, og jeg hadde ingen rundt meg som forstod. Integreringen de hadde prøvd så haltende og få til og fungere, blir bare så latterlig når jeg ser tilbake på det i dag. Men de prøvde da.

Så kom året da jeg skulle starte i 8 klasse. På A.C. Møller Døveskole. Flyttet fra Tromsø til Trondheim. Det var helt vidunderlig! Min hjemmebane. Mine venner. Ekte venner. Trivdes plutselig på skolen igjen. Fikk lære. Begynte å engasjere meg igjen. Følte meg så fullkommen! Jeg var en del av noe. Et miljø.

Kan fortsette med slike varme ord i en evighet. Mine to siste år på ungdomskolen, er jeg fast bestemt på ble min redning fra og ende opp som en innadvent og amisjonsløs jente. Livskvaliteten min gikk på disse to årene fra 0 til 100 på skalaen, og jeg hadde gledelig gitt hva som helst for å kunne gjenoppleve kun en eneste dag av disse årene.

Jeg unner virkelig andre og oppleve det samme som jeg. Og helst der hvor de bor, så:

La døveskolene leve!

Marylin Falkensten. 28 år.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits