Min lille historie om Hunstad skole i Bergen fra 1997 til 2000


Jeg er en døv kvinne på snart 26 år gammel som vil fortelle dere om mine positive og negative opplevelser før jeg flyttet til Bergen for å gå på Hunstad skole, og da jeg gikk der og etter.

Da jeg var ett år gammel mistet jeg hørsel på begge ørene av hjernehinnebetennelse og har vært døv fram til nå.

I hørende barnehagen lekte jeg sammen med alle andre barna og hadde det bra. Også var jeg deltidselev på barnehage for hørselshemmede i Bergen, like ved Hunstad skole, for å bli bedre kjent med de barna og for å forstå at jeg ikke var den eneste i verden.

På hørende barneskolen var noen av barna slemme mot meg, og jeg ble fryst ut av klassen og de jeg ville omgås med. Det endte opp med at jeg lekte med de som var yngre enn meg. Lærerne prøvde å forene meg med dem på min alder, men det gikk ikke så bra. Jeg var fremdeles deltidselev på Hunstad skole, ca. 1 uke x 4 pr. år.

Like før jeg skulle begynne på hørende ungd. skole der jeg ble født og oppvokste i fikk jeg en dårlig nyhet om at jeg måtte flytte til Bergen for å gå på Hunstad skole for hørselshemmede, fordi tegnspråkslæreren ventet barn og ikke minst min faste tegnspråktolk som var min støttekontakt også. Det var en sjokknyhet for hele familien. Jeg ble sint og lei meg, fordi jeg ville ikke flytte fra alt jeg vokste med og trivdes. Det verste jeg vet var at jeg måtte flytte vekk fra familien og dyrene på gården. Til og med barndomsvennene mine. Helt alene!

Og da jeg bodde på internatet ved Hunstad skole fikk jeg mange nye venner og lekte mye med dem, men samtidig savnet jeg familien noe veldig at det gjorde vondt. Denne perioden begynte puberteten ville jeg snakke med moren min om mine personlige problemer, men kunne ikke, fordi hun var jo ikke der for meg bortsett fra helgene der jeg pendlet fra Bergen til Eidfjord. Jeg savnet å si god natt til familien hver gang jeg la meg og det ble mange søvnløse netter, og det var rent tortur. Heldigvis hadde jeg venner som var tilstede, men det var ikke det samme! Føltes som jeg ble fratatt meg alt som gjorde meg trygg og glad.

Familien min har en gård som de måtte ta vare på, og det var hardt for dem å kjøre til Voss jernbanestasjon for å hente meg slik at jeg kunne tilbringe helga hos dem og kjøre meg tilbake til jernbanestasjon igjen for at jeg kunne gå på skolen i ukedager. De brukte mye tid og penger pga meg. Og vi brukte nesten en halv dag på pr. tur og gikk glipp av mye som kunne betydd mer enn dette.

Jeg slet følelsesmessig, fordi jeg syntes jeg var altfor ung til å flytte hjemmefra og savnet var veldig stort. Føltes som jeg måtte begynne livet på nytt uten familie, men den store fordelen er at Hunstad skole var en nødløsning siden jeg ikke var ferdig med utdanning. Jeg syntes at den var en fin skole, fordi den hadde et tegnspråklig miljø, og de lærerne, både hørende og døve som kunne undervise oss på tegnspråk og vi hadde mange gøyale aktiviteter sammen for å utvikle oss. De døve lærerne var våre forbilder pga at vi har samme identitet. Det var tre fine år. Hva skulle jeg ha gjort uten Hunstad skole som var den nærmeste?

Og nå er jeg student på Kunstskolen i Rogaland og har en elendig tolkesituasjon pga Tolketjenesten i Rogaland har et begrenset budsjett der de sliter med å fordele tolk til oss. Jeg mener at det er urettferdig med tolk til halve skoledager, fordi alle har rett til utdanning, så har jeg rett til tolk på fulle skoledager. Å være på skolen uten tolk er som å være på skolen uten lærer, fordi tolken er mitt viktigste kommunikasjonsmiddel! Og jeg må si at jeg er svært bekymret for families og barnas framtid på grunn av eneste døveskole i Trondheim - og det er ikke akkurat sentralt for familier som bor utbredt i Norge! De barna som skal gå fra 1. klasse og oppover skal ikke flytte fra familien deres, helt alene - nei! Det er jeg i mot utifra mine egne erfaringer og opplevelser!

LA DØVESKOLENE LEVE!

- Svanhild (25)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits