Forlatt og alene!


1. februar fikk vi vite at 3 av 4 døveskoler skal legges ned, da jeg fikk høre dette fikk jeg en følelse av skuffelse.
Jeg har selv gått på en av de skolene, Hunstad skole.
Jeg har gått på hørende skole, men flyttet til Hunstad skole, fordi det er dårlig tilrettelagt på de vanlige offentlige skolene når det gjelder mange ting; med teleslynge, lærerne visste ikke hvordan de skulle forholde seg til meg, at de måtte se på meg når de snakket og være tydelig. De visste lite om hvordan det var å være hørselshemmet og ga meg diagnosen; lese- og skrive- vansker. Sammenlagt førte dette til at jeg ikke lærte så mye, og de andre barna i klassen oppfattet at det var noe galt med meg, og tok ikke kontakt med meg.

Da jeg kom til Hunstad skole, kom jeg til et nytt miljø, men der hadde de alle det samme problemet som meg. Der fikk jeg lære tegnspråk som gjorde det lettere for meg å oppfatte ting, og det var et godt miljø som jeg trivdes i.

Det er mange som sier at det kommer til å gå bra på hjemmeskolene som elevene skal gå på, og at kontaktlærerne kommer til å legge til rette for den tunghørte personen. Elevene i klassen kan lære seg tegnspråk. Men, det er ikke sikkert at det kommer til å bli så lett for den hørselshemmede personen. Det tar tid å lære tegnspråk og derfor kan det også ta tid før man kan forstå den hørselshemmete eleven og omvendt. Det er heller ikke sikkert at lærerne har kompetanse nok, til å vite hva den hørselshemmede eleven trenger. Og hvis alle skolene som har en hørselshemmet elev skal ha kurs i hvordan det er og være ?døv? vil det bli dyrt, og etter hvert skli ut fordi skolene ikke har råd, det er heller ikke sikkert at skolen vil prioritere det å tilrettelegge, og tenker at det er noe annet i veien med eleven, eller eleven har jo høreapparat så da hører han vel bra da?

Det blir kanskje vanskelig og skape et godt tegnspråk miljø på en ?hørende skole? og vil tegnspråket på denne måten forsvinne? Tenk hvis tegnspråket forsvinner, hvordan skal det da være mulig for døve å oppfatte det som blir sagt. De døve kan operere CI (Cochlea-implantat), men det er ikke alltid det blir vellykket, og alle hører ikke like bra med CI. Hvis det er slik at legene sier til foreldrene at barna deres kommer til å høre bra og vil fungere som hørende, da må man anta at de fleste foreldre velger CI. Men tenk når barna deres begynner på skolen, da kan det bli vanskelig. De andre elevene oppfatter at det er noe annerledes med den hørselshemmede og trekker seg kanskje vekk. I verste fall begynner de kanskje å erte/mobbe den personen, selv ble jeg mobbet av både lærere og elever. Det føles ikke godt for den hørselshemmede som ikke har valgt å høre dårlig.

Jeg ble mobbet på den måten at læreren ikke skjønte hvordan det er å være hørselshemmet og hadde lite eller ingen kompetanse om hørselshemming. Jeg har flere eksempler på det, her kommer noen. En gang jeg satt i klasserommet alene i et friminutt, så kom en lærer forbi og stoppet rett etter og så inn døren til klasserommet, spurte om det var her jeg satt, ja svarte jeg, og så gikk han igjen. Jeg satt ofte alene i friminuttene p.g.a. at det var vanskelig å kommunisere med de andre elevene. Det var også en gang vi hadde undervisning, så begynte læreren og hviske, jeg trodde det ikke var meningen at jeg skulle få det med meg.

Jeg ble også satt ned noen klasser i somme fag fordi lærerne sa jeg ikke var på samme nivå som de andre medelevene. Da jeg hadde fullført norsk juletentamen i 9 klasse, ringte læreren min hjem og sa at jeg ikke kunne få karakter i faget fordi jeg ikke var kommet så langt som de andre, men karakterene viste noe annet når jeg var ferdig med 10. klasse på Hunstad skole.

Etter halve 9. klasse ble jeg sykemeldt, orket ikke å gå på skolen lenger. Jeg fikk prøve meg som deltidselev på Hunstad, og ønsket å begynne der.

Det var også snakk om en tvilling skole/samlokalisering med hørende skole, noe ?de? var begynt å planlegge, og nå skal det plutselig ikke bli noe av?

(Dikt)
Kven er eg?
Er eg ein tideigare viking?
Har eg våre en hund før?
Har eg våre en sommerfugl før?
At er så rart, eg veit ikkje kven eg er.
Kven er eg?

Anonym

En tegnspråklig oppvekst



Jeg ble født døv. Et halvt år senere hadde besteforeldre en mistanke om at jeg ikke reagerte på lyd, og en undersøkelse hos legen bekreftet at jeg var døv. Da trengte de råd! De ble så henvist til audiopedagogisk avdelingen. Avdelingen drev også en barnehage for hørselshemmede.

Denne avdelingen rådet familien min å lære seg tegnspråk for å kommunisere med meg. Allerede fra jeg var ett år kunne min mor, søsknene hennes og besteforeldre kommunisere med meg på tegnspråk. Familien var mitt første samfunn. Jeg fikk kommunikasjon og oppdragelse her.

I barnehagealderen vekslet jeg mellom barnehagen hjemme og barnehagen for hørselshemmede på sykehuset. En uke her, og uken etter der.

Oppholdet på plassene var som å være i to forskjellige verdener. I barnehagen hjemme kommuniserte jeg med andre barn gjennom lek. Jeg husket ikke hva vi pratet om. Kanskje var det ingen som pratet om hva de hadde gjort i helgen, eller om de hørte en sjømannshistorie fra deres bestefar. Kanskje pratet disse barna om noe som jeg ikke fikk med meg. Men vi kunne leke sammen. Det var vel det viktigste?? I barnehagen for hørselshemmede var som å være i en annen verden. Der snakket barna på tegnspråk. Akkurat som meg. De hadde også samme høreapparat som jeg hadde på meg. Vi liknet på hverandre. Identitetsfølelsen ble sterk!

Her overhørte jeg en samtale mellom to døve barn.
-Pappa min kjørte veldig fort i går. Jeg så ingen politi.
Hva sa han, tenkte jeg og gikk bort til gutten. Nå ble jeg nysgjerrig og pratet med han.
-Min bestefar har en hvit bil. Hvilken farge har bilen din? Rød? Svart? Er den liten eller stor?
-Bilen er blå. Min pappa skal kjøpe ny bil snart.

Og slike samtaler opplevde jeg ikke i barnehagen hjemme. En fargerik tilværelse i barnehagen for hørselshemmede kontra en grå tilværelse i barnehagen hjemme.

Gjennom barnehagetiden kjente jeg at det kriblet det i magen, følelsene bruset i pur glede hver gang vi reiste til barnehagen for hørselshemmede. Jeg kunne prate med vennene i tillegg til lek. Hva gjorde vi i helgene? Fortelle dem om de gale påfunnene min unge onkel gjorde. Eller om min unge tante som likte å bygge lego med meg.

Jeg husker derimot lite fra barnehagen hjemme. Hvorfor? Kan det være fordi jeg fikk lite utbytte av oppholdet i denne barnehagen?

Hjemme hadde jeg det fint. Bestefar tok med meg ut på biltur, fisketur og noen turer med buss (han var sjåfør). Bestemor tok seg av meg på sin måte. Det gikk fint med kommunikasjon på tegnspråk. Det samme gjelder søsknene til min mor.

Men den som kommuniserte mest og best med meg, var min mor. Hun lærte seg tegnspråk, og satte seg kraftig inn i dette. Rådet den gangen var klar; lær tegnspråk! Familien tok konsekvensen av det og derfor har jeg gode minner fra oppveksten her. Familien var mitt første samfunn, og det var veldig viktig med kommunikasjon og oppdragelse i de første årene i oppveksten.

En dag bestemte min mor seg for å ta ? den gangen ? tolkelinjen ved Ål Folkehøyskole. Jeg var fem år, og ikke var det lenge til skolestart. Vi flyttet til Ål. Miljøet der ga meg en ny dimensjon. Her møtte jeg voksne døve, og andre hørende som også brukte tegnspråk. Det ble en åpenbaring for meg. Nå kunne jeg prate med andre voksne døve. Spennende! De pratet med meg og jeg fikk også servert flere spennende historier om blant annet døve, og viktigst av alt: Jeg kunne avlese samtaler mellom andre. Det var fantastisk. Snappet litt opp her og der. Her følte jeg meg inkludert. I løpet av skoleåret spradet jeg rundt omkring, og pratet med mange. Jeg følte meg trygg fordi her snakket vi tegnspråk! Nå ble dette mitt andre samfunn.

I den samme tiden dro min mor med seg en god ballast av erfaring og kunnskaper om døve, hørselshemmede og tegnspråk. Hun ble venner med flere døve. Dette var kanskje avgjørende for mitt liv.

Før skolestart hadde min mor et dilemma. Skulle jeg begynne på en døveskole eller gå på hjemmeskolen? Hun hadde to audiopedagoger som ga ulikt råd. På døveskolen, sa den ene. Nei, hjemmeskolen sa den andre. Valget falt på hjemmeskolen, og nå måtte klassen organiseres og tilrettelegges for meg. Klassen bestod av 11 elever (5 jenter og 6 gutter) mot normalt rundt 20 elever i parallell klassene. Hvem skulle være elev i klassen min? Det ble foretatt bevisste valg; disse elevene ble plukket fra nærmiljøet og i barnehagen. Dette var basert på relasjoner som jeg hadde til disse fra barnehagealderen.

Hjemstedet mitt manglet tolker, bortsett fra min mor. Hun måtte være min tolk.
Det var utfordrende, må jeg si. Tolk på skoletiden, og mamma på fritiden. (Det var vanskelig for meg å se når mamma var tolk, og når hun var mor. Egentlig var hun begge deler hele tiden).

Klassen fikk tegnspråkopplæring. Alle lærte seg alfabet, og viktige kommunikasjonstegn. I løpet av den tiden var det bare tre elever som praktiserte tegnspråk med meg i hverdagen. To gutter og en jente. De var mine barndomsvenner. Den ene holdt seg til bare å alfabetisere setninger. Det var litt slitsomt for meg, men det gikk an å kommunisere. Den andre brukte tegnspråk. Og den tredje var et talent i tegnspråk. Når mor ble borte fra jobben, var det hun som overtok og tolket alle beskjeder og enkelte ytringer. Hun satt ved siden av meg, og tok ansvar når det var noe jeg skulle få med meg. Og hun var 8-9 år da.
FM-utstyret ble installert i klasserommet, og det var bortkastet tid for min del. Hva var vitsen når jeg ikke kunne tolke lydene? (Jeg kan heller ikke få CI, hvis noen spør...).

På fritiden omgikk jeg de tre. Ofte ble jeg med denne jenta hjem til henne for å gjøre lekser og gjøre ting sammen. Det gikk helt fint, hun tolket beskjeder og ytringer fra hennes familie. Den ene av de to guttene var nabo til mine besteforeldre og vi besøkte ofte hverandre med overnattinger og sånne ting. Den andre gutten tok ofte med meg på bondegården til hans besteforeldre om helgene. Det var om lag en time å kjøre dit. Der red vi på hester, hjalp til inne i fjøset og gjorde mye forskjellig. Hoppet nedi høyet i siloen, blant annet. Besteforeldrene hans kunne ikke tegnspråk, men det gikk greit så lenge han tolket for meg.

I løpet av det første skoleåret fikk jeg korttidsopphold på døveskolen i Trondheim, som holdt til i byen. Jeg husket godt den første gangen jeg møtte de andre elevene som bodde på internatet i det samme skolebygget. Det myldret med liv.
- Vet du hva? Torill (oppdiktet navn) kjeftet på meg! Jeg er virkelig uskyldig. Hun trodde jeg tok tyggisen fra Ronny (oppdiktet navn)! Torill er virkelig ? (oppgitt ansiktuttrykk). Hun må følge med!
- Ja! Sant!! Rart! Hun tror at du gjør dette fordi du har gjort gale ting før. Selvfølgelig følger hun med på deg! Men du er uskyldig ja. Hun er håpløs.
Dette var en samtale som jeg kunne avlese passivt! Dette var behagelig!
- I går kveld ventet vi til de voksne slo av lyset og gikk. Vi slo på lyset igjen og fortalte spøkelseshistorier. Gøy! Plutselig ble vi oppdaget, hun stod og så alt! Hun kommanderte oss rett i seng! Streng dame!

Jeg ble overveldet av dette mylderet av barn og unge som snakket på tegnspråk! Alt som jeg kunne avlese og oppfatte eksploderte i en veldig strøm mot ansiktet mitt.

Blikket mitt sveipet utover hallen.Observerte hva disse elevene pratet om. De på sofaen. Hva skjer i hjørnet? Noen irriterte elever som blåste ut på vilt tegnspråk med kraftige følelsesmessige ansiktuttrykk? De snakket visst om en håpløs vaktmester. Dette ble en kjempeopplevelse! Ganske raskt ble jeg kjent med flere av elevene som bodde i det samme internatet. For første gang fikk jeg høre en ekkel spøkelseshistorie på en av de første kveldene på internatet! Det ble påstått at denne historien var sant, og jeg ble selvsagt skremt og kanskje redd. Ok. Jeg ble redd.

Nå husket jeg ikke at jeg fikk servert noen spøkelseshistorier fra noen i klassen min hjemme. Hvorfor ikke? Var det ikke vanskelig å fortelle slike ting til meg?

Elevene snakket med meg om mange ting, alt fra hva de har sett og hørt, om hva som skjedde ute i samfunnet, eller på skolen. Jeg fikk også servert noen historier om lærere og om strenge internatassistenter. Når jeg hadde penger, ville de fortelle at det var en godterikiosk rundt hjørnet utenfor skolegården. Det var ikke lov å gå dit, men vi gjorde det for alt det var verdt. Ei heller glemte jeg de gangene vi lekte i stummende mørke i korridorene. Vi skulle skremmes!

Men ? lengtet jeg hjem? Nei. Jeg savnet ikke hjemme i det hele tatt. Jeg visste at jeg skulle være her i to-tre uker og dra hjem etterpå. Jeg ville være her!

Tilbake til hjemmeskolen etterpå merket jeg en forskjell: Ingen av dem fortalte slike ?gale? historier. Iallfall ikke til meg. En kjempe kontrast! Jeg likte godt å høre historier, høre hva de andre døve barna snakket om. En situasjon fra skoledagen. En historie som de har hørt om. Samme hva. Bare noe som jeg kan ?lytte til?.
Slik var det ikke i hjemmeskolen.

På hjemstedet visste ganske mange at jeg var døv og brukte tegnspråk. Men ingen visste hva jeg likte best. Bortsett fra min mor, og familien min.

I rollen som tolk hadde min mor en unik mulighet til å følge med meg i skolesituasjoner, i friminuttene ute og på fritiden. Med skoleåret på Ål i bakhodet, observerte hun meg i ulike arenaer; klasserommet, ute på skolegårde og nærmiljøet hjemme. Så om det ikke var nok, tok hun meg med til ulike møteplasser for døve. Døvestevnet, på feriehjemmet for døve, og andre typer sosiale sammenhenger. Hennes fordel den gangen var at hun hadde noen døve venner, og derfor var det lett å henge seg på. I disse situasjonene observerte hun hvordan jeg kommuniserte og responderte med andre.

Slike erfaringer som mor dro med seg gjennom disse årene var gull verdt.

Omtrent samtidig så hun en utvikling i hjemmeskolen og på fritiden som ikke var bra. Dette var en utvikling som jeg ikke kunne vurdere selv bevisst, fordi jeg var liten til å forstå egen situasjon. Hun observerte og observerte i tre hele år. Både på skolen, i friminuttene, og på fritiden . Hun så hele tiden etter meg. På bakgrunn av denne utviklingen og de erfaringene min mor hadde fra døvemiljøet, bestemte hun seg for å dreie kursen mot døveskolen etter 3.klasse.

Vi flyttet til Bergen og jeg begynte på Hunstad skole. Min mor fikk garantert jobb i Bergen som tolk. Min far var sjømann og det spilte liten rolle hvor han bodde.

Her begynte jeg i en klasse med tre elever. Det gikk ganske kort tid før jeg ble kjent med flere små og store på skolen. Alle de gale historiene var der også. Men spøkelseshistorien derimot, var ikke så skremmende som den fra døveskolen i Trondheim. Greit nok. Noen år senere ble klassen 13 elever. Mange flere elever kom til skolen i senere skolealder av ulike grunner. En ytring jeg husket godt : ?De mener at døve ikke kan lære engelsk?.

Jeg var veldig heldig å være ?rett-over-gaten?-nabo til det ene internatet og det ble selvsagt svært mye besøk der! Det var en fin tid!

I dag spør jeg mine klassevennene om hva de husker best gjennom skoletiden? Hunstad skole! ? svarte de fleste.

Hva med min mor? Og familien på hjemstedet?

Min mor sa hun kunne endelig slappe av, ta seg en kopp kaffe og strikke. Stresset etter å observere og være på tå hev var endelig over. Nå var jeg i mitt rette miljø!

Familien da? I dag ser de at valget var riktig. Hva kunne gjøres annerledes da?

Etter sju år i Bergen flyttet familien hjem igjen med begge småbrødrene mine. Ble livet på hjemstedet noen gang det samme? Neppe. Etter så mange år borte, vokste vennene derfor fra hverandre. Foreldrene måtte bygge nytt nettverk og få seg nye venner.

Mine foreldre valgte døveskolen for meg med glede.

-Martin Skinnes-

Vi vet best hvor skoen trykker, som har den på...

Leser nå mange innlegg om forskjellige opplevelser som integrert - kontra elev på døveskolen. Fikk lyst til å komme med min historie også...

 

Jeg er en av de mange integrerte.. Som 5-åring mistet jeg hørselen helt. Ble stokk døv som følge av hjernehinnebetennelse i 1974. Mine foreldre stod mellom to valg, å flytte, eller å integrere meg. De valgte det siste,  ikke minst av hensyn til mine eldre søsken.

Heldigvis vokste jeg opp i ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Jeg fikk tett oppfølgning. Mange tiltak ble satt i gang. Ett år før skolestart ble det opprettet en liten førskolegruppe med en håndfull barn + meg. Kommunen sparte ikke på pengene når det gjaldt å tilpasse alt mulig for meg. De bidro med penger til skoleturer, til opplæring av lærere osv osv...

 

En logoped fikk ansvar for å drive med artikulasjonstrening for at jeg skulle beholde talespråket, fikk artikulasjonstrening hver dag gjennom hele året, og flere år etter... Hadde samme logoped frem til jeg sluttet på ungdomsskolen. Ved skolestart ble det laget en liten gruppe på 10 elever. Jeg ble utstyrt med FM (som forøvrig var en vits for en med hørselstap på ca 120 Db), vi hadde to-lærersystem i enkelte fag. Jeg hadde en utrolig dyktig lærer som klarte kunststykket å balansere mellom å ta hensyn til meg, samtidig tilfredsstille de andre elevene sine behov. Jeg munnavleste skolegangen i 9 år , med litt tegn som støtte.

 

Vi fikk tegnspråkopplæring fra Ål folkehøyskole, medelever, lærere og familie ble kurset etter best evne. Faktisk var Gol skole litt unik som kunne tilby tegnspråk som valgfag i flere år. Jeg var aktiv i sport, fotball, håndball, turn, folkedans, svømming, slalom, langrenn... Jeg hadde gode venninner som tolket for meg det treneren sa, jeg hadde venninner som byttet på å tolke på skolen. Vi hadde besøk av veiledere fra Skådalen som var svært fornøyd med min utvikling. Jeg var i avisene, i blader og på TV en periode som ett eksempel på en vellykket integrering.

 

Ingen spurte hvorfor jeg ofte hadde vondt i hodet.Hvorfor jeg låste meg inn på do på skolen.   Medelever hadde ett oppgjør allerede på barneskolen - de var lei av å alltid måtte ta hensyn til "gullungen" til frøken. Oppgjøret ble dysset ned...

 

På ungdomsskolen skulket jeg, men ingen spurte hvorfor. Jo forresten - det var en gang en lærer spurte hvor jeg ble av i timen - "Det har ikke du noe med" - svarte jeg... så hørte jeg ikke mer om den saken. Jeg ble tatt i røyking inne på toalett på ungdomsskolen - konsekvens av det ;"Vibeke, vi forstår at det kan være vanskelig av og til - så skolen skal skaffe en datamaskin som du kan jobbe med."

Jeg fikk med meg en venninne og satt i bøttekottet og spiste potetgull, for det hadde min storesøster blitt tatt for og fått med lapp hjem om. Min konsekvens ble; "Vibeke, kan dere gå ut?" - min venninnes konsekvens ble; lapp med hjem.

Jeg gjorde akkurat som jeg ville, gikk ut midt i timen hvis det falt meg inn. Svarte frekt direkte til læreren, droppet lekser hvis det passet meg best - ingen turde gjøre noe, stakkars jente - ikke så lett å være den eneste døve...Og hvordan skulle de kommunisere uanstrengt med meg?? Hvis jeg ikke gadd å konsentrere meg om hva de sa, var det totalt bortkastet.

 

Andre elever moret seg med å be meg si enkelte ord jeg ikke klarte å uttale helt rett, gjerne "pike" - som ofte ble til "pikke" - men jeg ble ikke mobbet, jeg bare lo med... I musikktimene husker jeg at medelever lurte meg til å tro at de hadde begynt å synge - så jeg sang av full hals, alene - til masse latter fra de andre, og jeg lo med....

Hvor ofte hørte jeg ikke ordene "glem det" hvis jeg spurte medelever og venninner hva de snakket om, hva de lo av....

Flere ganger ble jeg heller venninner med andre som ikke hadde så mange venner selv - det fungerte jo best for meg å kunne ha en venninne helt for meg selv.

 

Jeg - ett vellykket tilfelle av integrering....

Jeg ser tilbake på min barndom. Den var fin, fordi jeg ikke viste noe annet. Men jeg har mange tapte minner. Har hatt klassetreff, og da det kom mange minner frem fra de andre - bortsett fra meg. Jeg husker veldig lite. Det jeg husker best, er det som var vanskelig. Selv i dag har jeg problemer med å lokalisere folk når min mor snakker om mennesker fra min barndom - jeg husker veldig få! Jeg har en kollega fra samme bygd som meg, han husker meg fra vår felles barndom. Jeg husker han ikke... Jeg husker bare min egen klasse som var sammen hver dag i 9 år. Jeg husker voksen-personer rundt meg. Jeg husker ett par venninner, men ikke mer. Jeg brukte kreftene mine på å overleve som eneste døv i nærmiljøet. Jeg levde ikke....

Jeg husker de sommerferieukene fra jeg var 12 år, og gammel nok til å få lov til å reise på sommerleir i regi av Norges Døve ungdomsforbund og Døvekirken. Det var gøy, men jeg kunne ikke nok tegnspråk til å få med meg alt der heller....

 

Livet mitt startet da jeg som 17 åring begynte som elev på Ål folkehøyskole. Da jeg ble kjent med elever i samme situasjon som meg. Da jeg lærte tegnspråket flytende. Jeg fikk gode venner som jeg har den dag i dag. Jeg ble hel som menneske. Jeg fikk noe grunnleggende og viktig ; et identitet!!!!  Jeg begynte på videregående i Oslo - ble møtt med krav fra skolen - den harde virkeligheten!! Hadde aldri møtt krav før... Men jeg kom meg gjennom det, og fikk meg en høyskoleutdanning til slutt.

Nå er jeg lykkelig. Jeg er en del av tegnspråkmiljøet. Jeg har gode venner som jeg deler mange felles minner med fra de siste 25 årene av mitt liv. Jeg har verdens beste mann (døv), og herlige unger (hørende) som har lært seg tegnspråket slik at vi kan kommunisere sammen og dele felles opplevelser. Jeg er rik!!

 

Kjære politikere!! La barna bruke barndommen på å leve, ikke bare overleve!!

 

Mvh Vibeke Eide Stensvoll.

 

Mitt liv

Jeg var normalthørende fram til jeg var 12 år. Da mistet jeg kontakten med meningsbærende lyd. I løpet av 14 dager vinteren 1983 var jeg helt avhening av høreaparat. Døv på det ene øret og ca 70 bd hørselstap på det andre.

Mine foreldre ble advart mot at jeg skulle lære tegnspråk. Det kunne være skadelig for min funksjon i en hørende verden. Jeg kunne sågar "miste" stemmen!

Jeg var aktiv, og hadde allerede planer for hva jeg ville bli når jeg ble stor.. Mange planer og drømmer gikk i vasken med hørselstapet. Det er ikke det av døve / tunghørte ikke kan, men enkelte yrker kan være litt mer krevende enn andre å fungere i.

Jeg gikk de 4 siste årene av grunnskolen på "hjemmeskolen". Det var tøffe år. Siste året ønsket jeg å få gå på Myhrene i Skien. Det fikk jeg ikke lov til. Karakterene mine var for gode, jeg klarte meg for bra. I løpet av disse årene ble den sosiale isolasjonen ganske total. Jeg bruke mye energi på å få med meg hva som ble sagt. Hadde teleslynge, og var avhening av den, samt munnavlesning. I friminuttene stod jeg stort sett for meg selv, og prøvde å hene meg inn til en ny time.
Alt jeg ønsket den gangen, var å møte andre i samme situasjon. Noen desperate forsøk på å rope om hjelp - ble ikke hørt. Jeg var kreativ som barn også - det hjalp ikke så mye. Forandringen kom da jeg som 16 åring ikke orket tanken på å ta gymnaset på hørende skole. Jeg fikk dra til Oslo, der Briskeby ventet. Det var en helt ny verden. Mindre klasser, økt tilrettelegging, og personer som hadde kompetanse på undervisning av hørselshemmede. Det sossiale ble også lettere - på tross av at Briskeby ikke brukte tegnspråk i undeveisningen - kunne de andre elevene det. Og vi lærte av hverandre. Jeg fikk venner, og ble etterhvert en del av et felleskap med ungdom på min egen alder. Dette hadde jeg ikke opplevd før.
Skoler for døve / hørselshemmede er viktig.
Det er ikke alt som handler om læring og resultater. Det handler også om et sosialt nettverk, å kunne kommunisere på en enklere måte. Tegn er mye lettere å avlese en bare munnavlesning. Jeg husker spsiellt en lærer som hadde fullskjegg på grunnskolen. Jeg kunne ikke fatte hva den manenn sa. Og når han i tilegg hadde rolle som rådgiver på skolen - og i stor grad skulle ivareta meg som hørselshemmet - ble det nærmest håpløst.

Jeg håper Krisitn Halvorsen tar til vettet. Døve, tunghørte, og CI barn trenger god oppfølgning på grunnskolen, for her legges grunnlaget for skolegang senere i livet. Et sosialt nettverk, med tegnspåk og senere mulighet for å kunne benytte seg av tolk er også viktig. Jeg fikk aldri den muligheten. Sliter fremdeles med å nyttegjøre meg tolk på en god måte. Det er synd, nå som hørselen har nådd et hørselstap på 92 db på det gode øret og total døvhet på det andre. Det handler også om identitet, om stolthet, samhold og tilhørighet. Vi trenger døveskolen! Den må få leve!

Anne Gunn Knudsen

Jeg - et menneske!

Har en historie , så hvis dere kan bruke den så er det greit - går ikke så mye i detaljer - men hvor vesentlig har vært for meg . Tegnespråk og møte med andre tegnespråkbrukere har vært helt vesentlig for hvem jeg er i dag . Fra å v...ære normalhørende til å bli døvblitt , helt uten hørselsrest 9 år gammel vet jeg hvor vesentlig tegnespråk er for en normal utvikling . Pga mye sykdom var jeg uten skolegang de første årene som døv - de få gangene jeg var tilstede - i min klasse var det opplagt at det ikke fungerte . Ble senere overført til hørselsklasse på Trara , det var en stor overgang fra en klasse med 25 elever til en klasse med 3 elever . Mye var basert på tegn til tale og munnavlesing , en fin overgang for meg som måtte lære tegnespråk for første gang . Men utviklingen gikk ikke fort nok , fikk maset meg til å begynne på ILA , så i 1981 ble jeg elev på Ila - mens jeg ble internatelev på Skådalen . Det var et ekte tegnespråkmiljø og et mye større miljø en det jeg var vant til fra barneskolen .Mitt møte med andre døve og tegnespråkbrukere bedro til at jeg ikke stagnerte - på alle måter .
Idag er jeg tospråklig , bruker tegn og tale , rent tegnespråk og rent talespråk med munnavlesing .

Min konklusjon er at et tegnespråkbasert skolemiljø er helt vesentlig for den normale utviklingen og for å bli et helt menneske !

Anne Fjellheim

En evig kamp



"Integrere" (av lat. integrare), danne et hele; innlemme i en helhet: Jeg har overhode ikke følt meg som en del av en helhet.
Integrering er et fremmedord for meg, jeg har gått "integrert" i 12 år grunnskole. Det har vært en evig kamp for å få forståelse, tilrettelegging og hensyn. Når jeg ser tilbake på tiden, skulle jeg ønske jeg hadde gått på Hunstad heltid fra begynnelsen av. Synes det er ekstremt viktig at skolene får bli som et tilbud til døve og sterkt tunghørte. For meg har kortidsoppholdene på Hunstad vært gull verdt i en trasig tid! Det er derfra jeg har de gode skoleminnene :) Jeg vet i grunn ikke hvorfor jeg ikke ble heltidselev, det var vel noen i systemet som mente jeg ikke hadde behov for det..

Det er ikke bare det å bli "sosialt døv" med medelevene som har vært problemer.. Det har vært mangel på interesse hos mine lærere til å bruke FM mikrofonen min:"du kan jo bare munnavlese?" sa studieretningslæreren. "Jeg trenger ikke å bruke mikrofonen, jeg skal bare gi noen beskjeder til klassen" sa norsklæreren. -*Flott, da fikk jeg ikke med meg beskjedene*. Det har vært avdelingsleder som har sagt til meg i et møte: "Du er en byrde for skolen, som har søkt og mast om takplater til klasserommet og knotter på stolene". En annen studieretningslærer har kommentert i forbindelse om forslag fra meg å få karaktertilbakemeldingen min i rolige omgivelser, et annet rom, i stedet for blandt støyen i klasserommet: "Det er for mange hensyn å ta, du vil ikke komme til å greie deg i livet". Jeg har fått klasserom vegg i vegg med durende kjølelager, ristende gulv og støy som overdøvet lærerens stemme. Jeg har blitt bedt om å trekke en skolesøknad pga hørselshemningen, rektor: "kunne ikke love meg at lærerne ville synes det var komfortabelt å bruke FM mikrofonen". Lærer på barneskolen var også flink til å holde foran munnen sin, hvis det var en beskjed ikke hele klassen skulle høre, *hyggelig* å bevisst bli utestengt av læreren når man er så liten og sårbar, jeg oppfattet jo ikke noe uansett. Dette er ting jeg kom på i farten, som man kan få med på kjøpet "å gå integrert". .Det som gjorde at jeg fullførte skolen var noen støttende medelever og en sterk pliktfølelse. Jeg strevde alltid med leksene mine, og måtte ta igjen det tapte etter skoletid. Jeg måtte lære meg ting på den harde måten, og føler ikke at jeg har lært så mye faglig i vanlig skole. I hvertfall ikke barneskolen. Men man lærer ganske godt følelsen å bli ydmyket, å føle seg utenfor, å "falle mellom to stoler", hvordan det er å sitte som et spørsmålstegn i timen, hvordan det er å konstant håpe på: "kanskje jeg får med meg det neste de sier?" -helt til timen er over, gang på gang, i åresvis. Til slutt blir det lært hjelpeløshet og lært mislykkethet. Vil ikke påstå at det er helsefremmende for sterkt tunghørte å møte så mye motstand som jeg har gjort i vanlig hørende skolemiljø. Men man blir jo sterkere med motstand, og lærer mye, men likevel. -Etter nøye gjennomtenkning, så føler jeg ikke at det har vært verdt det.

-Lene Nygaard

Kjære politikere!

kjære politkere,

ikke frarøv hørselshemmede muligheten til å velge ved å gå på døveskole,tvillingskole,hørselsklasser! de trenger det. uten det så er muligheten mye mindre for å lære nettopp nøkkelen til språket og sitte på sidelinje og ikke få med seg noen ting av de de hørende snakker om! la dem få del i glede og lykke, nettopp flere venner å gå sammen med, nettopp å møte andre i samme situasjon som seg selv! det å høre dårlig fører til slit, mas, kjempe for sine tilretteggelse og premisser i vanlige skole. orker vi det? er vi lærerens mas om å be dem ta på fm utstyr, de glemmer det, de glemmer å inkludere oss i lag sammen med andre hørende. vi oppfatter ikke det!! orker vi å si hæ hele tiden, når vi ikke oppfatter det som blir sagt! resultatet bilr bare " glem det" eller " kan fortelle deg etterpå" latteren dem sin oppfatter vi det! vi ler med, men vi spiller som nikkedukke som vi egentlig ikke har oppfattet latteren. vi har spurt, men som regel så blir poenget borte, fordi da ler vi alene, men ikke med dem! orker vi å rope på læreren, vær så snill å snu deg, er avhengig av å lese på munnen, i et lite øyeblikk snur du deg, så glemmer du! orker vi det? for noen er det hele livet brukt på alenetimer,spesialtimer bare for å terpe kunnskapen eller bruke en eller annen form for assistent,tegnspråktolk eller audiopedagog som ene som forstår som vi kan snakke med. er det verdt det? er det slik vi vil ha det? vi føler oss annerledes, vi er ikke som de hørende det å komme i et hørselsklasse,tvillingskole,døveskole er et himmel å komme i. vi ler med dem, vi ser og hører dem, jo flere venner får vi! vi slipper å mase på lærere og andre, vi slipper å være deppa, vi slipper å kjempe i det vanlige skole og vidergående skole. kjære politikere, ikke frarøv hørselshemmede muligheten til å lære uten å føle seg annerledes

skrevet av Nina Strand

En døv barndom

SKJEBNEN VILLE ha det til at min bror mistet hørselen etter få leveår. Pedagogene tidlig på 80-tallet var langt fra samstemte, men de fleste mente at denne gutten ville få det best hvis man valgte et opplæringsmiljø med tilrettelegging og uten tegnspråk. Vi kan si det sånn, at dette ikke gikk så bra.

Fem år senere sto foreldrene mine overfor det samme valget igjen da jeg mistet hørselen. Mine forvirrede foreldre valgte denne gangen å eksperimentere. Mens min bror gikk på skolen i nærmiljøet, ble jeg satt i taxi og kjørt til døveskolen, halvannen time unna, hver dag. Fra Askøy til Bergen. Verdenene våre utviklet seg helt forskjellig. Jeg ble tospråklig, og suste gjennom skolen med både tegnspråk og norsk, i en klasse med 3 elever. Broren min prøvde så godt han kunne å klare seg med bare norsk, med mange medelever.

JEG TRIVDES meget godt på Hunstad skole. Jeg forsto alle, og alle forsto meg. Hjemme var det litt verre. Den lange reisetiden gjorde at jeg var sliten da jeg kom hjem. I tillegg til lekser, fikk et knippe kompiser og et fotballag også min oppmerksomhet etter skoletid. Jeg ville heller begynne på skolen med dem. Broren min sa nei. «Han får ikke gå igjennom det samme som meg», sa han. Det svake læringsutbyttet, mobbingen og isolasjonen hadde satt sitt spor. Til og med fotballaget ville ikke ha ham med. Han var blitt en einstøing.

JEG SKJØNTE DET ikke da, men det sank inn etter hvert. Normalitet er bra. Avvik er ikke det. Etter hvert gikk det også opp for mine venner. Eller rettere sagt, mine forhenværende venner. Jeg gikk ikke på skole med dem og opplevde aldri mobbing i skolehverdagen. Men møtte kalde skuldre da jeg kom hjem og ville sosialisere meg.

I tillegg hadde vi fotballaget som syntes hørselshemmede gjorde seg best på benken. Men jeg trivdes på skolen. Det gjorde jeg. Der hadde jeg venner. Der hadde jeg lærere, pedagoger, assistenter og et helt apparat som forsto meg. Det var min frihavn. Jeg ønsket jeg kunne bo der.

BROREN MIN ga opp. Bare i overkant av ett år igjen av ungdomskolen orket han ikke mer. Han hadde egentlig gitt opp før, men nå var alle enige. Han ble flyttet over til døveskolen. Hendene begynte å bevege på seg og ble til tegn. Plutselig var han ikke skolens sinke. Han lærte og han forsto. Karakterene spratt oppover.

Halvannet år senere flyttet han hjemmefra for å gå på en videregående skole for hørselshemmede. Fem år etter kom jeg. Broren min var blitt et bedre menneske, så klok og reflektert, så kunnskapsrik og godt likt. Til tross for at broren min var ferdig på videregående året før, hadde lærerne vanskelig for å skille mellom oss. Jeg gikk tross alt endelig i hans fotspor, slik lillebrødre skal.

NÅ HAR DEPARTEMENTET vedtatt at døveskolene i Norge skal legges ned. Hva skjer da med alle de tunghørte og døve som ikke klarer seg like bra sosialt og faglig i vanlige skoler? Dagens foreldre til døve barn velger som oftest CI (cochleaimplantat) uten tegnspråklig støtte, og derfor synker elevtallet på døveskolen. Når skal leger, pedagoger og media fortelle sannheten om dette høreapparatet? Det fungerer ikke på alle, og man blir ikke hørende. I beste fall blir man tunghørt.
Eller så blir man utstøtt og alene.

En venn av meg oppsummerer det slik:
«Som integrert er jeg hørselshemmet. Som inkludert er jeg meg selv».

Morten Sletten

Kjære Kristin

Kjære Kristin,

Leser i Dagbladet i dag at du uttaler følgende i en artikkel om skolene for døvblinde:

"Vi er klare over at dette er veldig sårbare elever. Det har aldri vært et spørsmål om penger. Forklaringen er at vi er midt i en prosess som dreier seg om statlige skoler for hørselshemmede barn. Her kom vi i skade for å ikke skille godt nok mellom gruppen som er hørselshemmet og den døvblinde gruppen som trenger spesiell oppfølging, sier Halvorsen."

Dersom du er sitert riktig, mener du altså at hørselshemmede barn ikke trenger spesiell oppfølging?

Kan jeg få fortelle deg noe?

Man KAN rett og slett ikke plassere en døv 7-åring i en klasse med bare hørende barn og tro at dette automatisk skal bli en sunn og velfungerende person.

Prøv selv å gå en dag uten å høre. Ta gjerne en prat med statssekretær Lotte Grepp Knutsen i Kulturdepartementet, som så film med øreklokker på, og etterpå uttalte:

"Jeg hørte litt, men fikk ikke med meg særlig mye av dialogene og stemningen, spesielt ikke dialogene til de som sto vendt bort fra kamera. Det var ganske enkelt krevende. Dette understreker bare at teksting er viktig og skal gjennomføres. Så all ære til HLFU som på denne måten fikk demonstrert sitt poeng på en meget ?talende? måte, sier Grepp Knutsen."

Tenk deg da at du sitter på skolen, er 7 år gammel og skal lære bokstaver, lyder, matte - og etterpå gå ut i friminuttet og prøve å fungere i lek sammen med de andre, som alle hører normalt. Du er den eneste med ditt handikap og ingen hjelpemidler i hele verden kan lære deg å HØRE!

Døve har sitt eget språk - tegnspråk. Det er lovfestet at døve barn har rett på opplæring i tegnspråk. Hvordan skal vi sikre at alle lærere rundt om i Norges små kommuner skal lære seg språket (det er et SPRÅK, som tar lang tid å lære) godt nok til å kunne kommunisere? Vil du kreve at alle normalthørende medelever lærer seg tegnspråk, slik at barnet får med seg alt som blir sagt?

Ved å nedlegge døveskolene nedlegges også korttidstilbudet til disse svært utsatte barna. Samtidig raseres et kompetansemiljø og et språkmiljø. Det er feil vei å gå når tegnspråket endelig er blitt godkjent som et selvstendig språk i Norge.

Så kan dere gjerne argumentere med at elevtallet synker. Vet du hvorfor, Kristin? Det er fordi foreldrene blir rådet til å la barnet gå i hjemmeskolen. Og foreldre som nettopp har fått et døvt barn vet like lite som deg om døve, er fortvilet og støtter seg på råd fra "fagpersonalet" i kommunen. Men de fleste innser etter noen år at barnet trenger mer, og sender barnet på deltidstilbudet til døveskolen. Også dette vil du legge ned.
Lytt til disse foreldrene, Kristin. Hør hva de så fortvilt har prøvd å fortelle deg i så mange år.

Eller lytt til meg - som gikk ni år på "hørende" grunnskole, og aldri var Frode - men "han med ørene". En "utfordring" - han det skulle "tilrettelegges" for. Da jeg var 16 begynte jeg på videregående skole for hørselshemmede (også de nedlagt i dag). Der ble jeg Frode - og i dag er jeg et helt menneske som bidrar til samfunnet, betaler skatt og ikke står i kø hos NAV.

Vær så snill Kristin: Du er leder for selve omsorgspartiet i Norge. Du vil ikke og kan ikke ha på samvittigheten at friske, mentalt oppegående mennesker ikke får den språklige og personlige utviklingen alle barn har soleklar rett på. Du MÅ ta grep og sikre tegnspråkmiljøet i Norge - sikre døve rett til å utvikle seg som selvstendige individer.

Vi har et usynlig handikap - vi har ingen rullestol eller hvit stokk å vise fram. Derfor er det så lett å overse oss når vi står der og lurer på hva som skjer. Men vi har et stort problem: Vi kan aldri lære å høre!

Vær så snill, Kristin. Du har evnen til å høre og evnen til å lytte. Hør oss nå! Det er nemlig siste sjanse for oss.

For oss er ikke døveskolene "spesialskoler" som stigmatiserer og umenneskeliggjør. For oss er skolene våre hjem, og tegnspråkmiljøet er vår familie.

 

Frode Nordeide

Døveskolen reddet fremtiden min, som ga meg språk og god identitet som døv

Nå er det på tide at jeg forteller min historie om livet mitt, om skolegang og oppveksten min. Som barn var jeg godt beskyttet av døveskolen på Hunstad skole i Bergen. Mine foreldre oppdaget hørselstapet mitt når jeg var 10 mnd gammel. De ble selvfølgelig sjokkert, med tanke på kommunikasjon osv. Men de fant ut at det fantes tegnspråk og døvemiljøet i Bergen, så ville de lære seg tegnspråk med en gang.

Som liten trodde jeg at alle i verden kunne tegnespråk, fordi jeg ikke hadde lagt merke til hørselstapet mitt så lenge jeg gikk på døveskolen. Jeg husker hvor jeg fikk kommuniserte fritt med mine venner og mine tidligere lærer på Hunstad skole. Som sagt at jeg fikk oppleve døveskolen på godt og vondt, men akkurat som hørende barn fikk jo oppleve hjemmeskolen på godt og vondt.

Jeg hadde ikke vært integrert på hjemmeskolen, når det gjelder fritidsaktivitet, var jeg integrert i håndball laget i 4 år. Jeg ble kjent med en del fra laget, men jeg følte meg ensom til tider. Jeg skulle ønske at jeg kunne kommunisere fritt med dem, men det ble ikke det samme. Jeg var veldig sjenert og hadde dårlig selvfølelse som gjorde at jeg ikke turte å kommunisere direkte med dem, men heldigvis har de aldri mobbet meg. Noe jeg er veldig glad for, men jeg hadde gode minner derfra selv om jeg ikke følte meg veldig inkludert men det er jo pga hørselstapet mitt. Jeg bestemte meg for å slutte etter hvert, fordi motivasjonen forsvant, og andre årsaker var kommunikasjon, for meg var trivsel og kommunikasjon viktig.

Da jeg gikk i 10 klasse, ble jeg skikkelig lei fordi jeg gikk på døveskolen hele livet mitt. Fordi jeg ville prøve noe nytt, kanskje jeg kunne prøve i hørende verden? Jeg bestemte meg for å få meg CI som 15 åring, fordi jeg hadde sterkt ønske om å kunne få ?tospråklighet? som innebærer talespråket og tegnspråk. Men jeg visste at jeg ville alltid være del av døvemiljøet, uansett om jeg fikk meg CI eller ei.
Jeg hadde gledet meg utrolig mye til videregående skole på Slåtthaug, for da kunne jeg befinne meg i både døve og hørende verden. Jeg begynte første året på Helse og sosiallinje med andre to døve jenter. Vi tre var alltid sammen, fordi det føltes rett og slett naturlig for oss selv om vi gikk i hørende klasse. I friminuttet var vi som sagt med de andre døve for vi kunne kommunisere med hverandre på tegnspråk.

På andre året begynte jeg på helsefagarbeider linje, og jeg fikk høre at lærerne hadde gledet seg til å få døve i klassen. Jeg gledet meg også, fordi jeg var den eneste døv som begynte på helsefagarbeider linje, men det kom noen døve senere. Da var det 2.året fikk jeg lagt merke til hørselstapet mitt. Jeg fikk sjokk og bakoversveis, fordi jeg ikke fikk støtte fra de to lærerne om å bli helsefagarbeidere eller sykepleiere. De var skeptiske hele tiden, som gjorde at jeg mistet motivasjon og tok ikke eksamen på 2.året. Det var helt uventet for meg at jeg skulle få sånne lærer. Jeg ble utsatt for depresjonen og gikk ned i vekt og måtte gå til fastlegen min. Da fortalte moren min om situasjonen min og forklarte legen om at lærerne hadde etiske problemer med å se at døve kunne bli helsefagarbeidere eller sykepleiere. Legen fikk sjokk og sa direkte til meg: ?Du kan bli hva du vil, og det er DU som setter dine grense, ikke lærerne?. Du må ta opp problemet på høyt nivå på skolen, hvis det finnes sånne lærer så kan de IKKE undervise. Lærerne stigmatiserer, sa legen min bestemt. Jeg ble lettet etter legebesøket, så foreldrene mine tok opp problemet med skolen.

Det endte opp med at jeg skulle begynne på samme linje på nytt i fjor av mange grunner. Men jeg hadde slags magefølelse at det kom til å skje igjen. Vi fikk liten gruppe, fordi det var flere hørselshemmende som skulle begynte på samme linje som meg. Jeg hadde informert dem om det på forhånd. Ja, jeg hadde rett. Det ble kjempe kamp mellom oss og lærerne, men de fleste forståelsesfulle hørende elever stod på vår side. Det viste seg at lærerne fremdeles ikke hadde kunnskap nok om hørselshemmende. Det var kjempetøft kamp! Men det gikk bedre etter hvert, fordi de ikke fikk lov til å undervise døve/hørselshemmende mer av rektor. De kan ikke fortsette som lærer hvis de har sånn holdning overfor døve. Jeg fikk bedre konsentrasjon om fagene etter jeg slapp sånne lærer, og det gikk opp for meg etter hvert. Jeg håper ikke at de andre fremtidlige døve elever får møte sånne lærer som jeg har opplevd. Jeg fikk nye lærer og ikke minst bedre holdning og kunne konsentrere meg bedre om fagene tilslutt.

Jeg går nå allmennpåbygg og er fornøyd med valget. Jeg drømmer fremdeles om å bli sykepleier, men jeg er godt forberedt på at jeg kan møte slike ting senere på høyskolen. Jeg vet at det finnes muligheter for meg når det gjelder jobb, f.eks sykehjem osv. Som jeg vil si det til dere: Det er viktig å se muligheter i stedet for å fokusere på begrensinger.


- Sara Wivegh, 19 år

Les mer i arkivet » Mars 2011 » Februar 2011
hits